Barnet mitt. Lille venn… H*n blir hos meg.

Det blir vanskelig og krøllete og humpete, mye strev og slit. Men jeg klarer det. Jeg klarer meg alltid, på en eller annen måte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

//Jeg husker at jeg og C satt og snakket sammen, noen år tilbake i tid. Jeg hadde akkurat blitt kjent med en som skulle bli My Man fram til for noen uker siden. La oss kalle ham… V.//

- Hva er det du ser i ham? spør C og tømmer pilsen sin. Vi sitter bak i båten og ser utover det stille havet, skjærgården og den stjernestrødde sommerhimmelen.

Jeg er stille en stund, fordi jeg ikke vet hva jeg skal svare. Jeg tenker på de mørke, dype øynene som alltid ser tvers igjennom fasaden min. Jeg ser fingrene hans leke på gitarhalsen mens den hese stemmen tar en gammel Pink Floyd-låt. Jeg tenker på muskuløse trommisarmer, tatoveringen av en rocka pin-up på venstre skulder. Jeg ler av de merkelige ordene han bruker når han snakker, jeg smiler av måten han velger å se verden på. Han er uvanlig. Han er ikke et A4-ark.

Men akkurat hva som tiltrekker meg…

- Jeg vet ikke, sier jeg og smiler. – Men det er noe der… Noe vakkert.

C fnyser og ser dyster ut. Nesten litt trist. Jeg blir skremt og spør hva som er galt.

- Jeg liker ham ikke, Myst… Det er noe skummelt over fyren, personligheten hans, han er svart inni seg. Han kommer til å såre deg en gang.

Jeg blir sint. Vil ikke høre det. Men det har jo ikke skjedd noe enda, jeg kjenner nesten ikke V på dette tidspunktet. Vi har pilset sammen av og til på fest. That’s it.

- Unnskyld. Men jeg liker ham ikke… Han er sleip. Gjør deg selv en tjeneste og hold deg unna. En dag treffer han sin gangster lady og lar deg i stikken. Jeg bare vet det…

C åpner en ny pils. Skåler.

//Det er ordvalget hans jeg husker så godt. Gangster Lady. Jeg lurer på hvordan han så det, hvordan han visste det… V stakk jo av med sin egen lille Bonnie Parker. Men jeg angrer egentlig ikke. Jeg og V har hatt så mye fint… Jeg er litt ødelagt nå, men det går over. Snart..//

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

//Jeg sliter med å ta en veldig viktig avgjørelse. Beholde eller ikke beholde et annet menneske. Jeg føler meg kynisk når jeg tenker på å kaste – selv om jeg alltid har vært for selvbestemt abort og absolutt ikke dømmer dem som går den veien. Men når jeg sitter her og er i den situasjonen at jeg må ta valget selv, blir saken en helt annen.

Jeg bestemte derfor at jeg måtte ta en samtale med barnets far. Som forlot meg for en måned siden for en etterligning av Faye Dunaway aka Bonnie Parker. Jeg har ikke sett ham siden. Før i dag, vel og merke. Gjensynet var ikke noe særlig.//

- Heisan Myst! roper han utover og kommer mot meg. Klem.
Du er faen ikke lite frekk, tenker jeg, men sier ingenting. Står stiv med armene ned til klemmen er over, selv om en del av meg lengter etter å gjengjelde den så sterkt at knærne er millimeteren fra å svikte.

Vi sitter i gresset. Han tar en røyk, jeg har lagt fra meg nikotinen etter å ha funnet ut om graviditeten. Pinlig taushet. Smilet hans fader og han spør hva jeg ville som var så viktig. Jeg driter i omveier, forsiktighet og hensyn og slenger bomben rett i fanget hans:

- Jeg er gravid.

Stillhet.

Stillhet.

Stillhet.

- Si noe, for helvete! hveser jeg fram. Jeg er sint. Rasende. Forbannet. Uten helt å vite hvorfor, stakkars gutt, klart han blir sjokkert og ikke vet hva han skal si.

Stillhet.

Jeg reiser meg og går. Etter et par meter roper han at han ikke er sammen med Dunaway lenger. At han skal hjelpe meg, at han vil være der for meg, at vi kanskje til og med kan finne hverandre igjen. En reaksjon jeg ikke hadde ventet meg.

- En måned? Du stakk av for en ren flørt som varte i en måned? sier jeg og det drypper gift og hån og skadefro fra ordene mine. Han skvetter baklengs av fiendtligheten min. Måper litt.

Jeg går fra ham og tenker at nå har jeg virkelig lagt egget og dummet meg ut. Jeg oppførte meg som en dirttunge. Perfekt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hjemme i dag. Oppkast og feber. Tenker over situasjonen min og setter opp noen punkter:

• 23 år gammel.
• uten utdanning.
• nysingel, bor alene.
• ingen nær familie.
• PTSD (post traumatic stress disorder, aka Shell shock)
• midt i eksamenstiden (privatist, tar opp fag fra vgs)
• barn i magen… 8 uker på vei.

For tiden er det vanskelig å få hverdagen til å gå opp. Men jeg prøver, det gjør jeg virkelig. Jeg har gode venner som støtter meg uansett, som hjelper meg og får meg til å se det positive når jeg ikke greier det selv. Jeg vet ikke hvor jeg skulle vært uten vennene mine. Takk for at dere finnes.

Nå må jeg bare komme meg gjennom mai og eksamener, så tar jeg det derfra. Et skritt om gangen, en dag av gangen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Først stikker han av med Faye Dunaway og jeg blir sittende alene. Så gir ClearBlue meg et plusstegn. Akkurat nå som jeg begynte å lære meg å ha det fint igjen. Det føles så rart. Jeg vet ikke hva jeg føler. Men jeg er ikke i stand til å ta ansvar for et lite menneske alene. Ikke nå, ikke om 9 måneder.

Hodet mitt er bomull. Jeg klarer ikke tenke, jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har egentlig hatt en ganske fin dag. Vært med jentegjengen, fått en overdose østrogen og nå ligger jeg her med verkende muskler etter trening. Slapper av med fin musikk (Nick Cave) og veler rundt på facebook. I blant er det deilig å bare sløve sånn som dette. Selv om jeg skal tidlig opp i morgen og virkelig kunne trenge en god natts søvn…

Ro deg ned og lær deg å stresse da, menneske. Ja. Den setningen unnslapp mine lepper i dag morges. Enkelte ganger forstår jeg ikke hva jeg mener.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg holdt deg i hånden mens vi sto på berget og kikket ut mot ingenting, prøvde å se bak horisonten, strevde for å finne ut hva som var i vente. Vi pustet jevnt og nesten i takt, hvisket små ord om livet og fortalte ting man egentlig burde holdt for seg selv. Vi ventet.

Solen hadde for lengst gått ned, men vi ville ikke innse det. Sto fortsatt og speidet, selv om verden var pakket inn i svart og vi ikke kunne se noe. Jeg følte en trang til å finne ut, komme til bunns, vite hvor alt bar, hvor vi var på vei. Du bare sto der og mumlet noe om stjerner og lyskilder og tyngdekraft.

It’s like gravity moves… hvisket du og jeg forsto hva du mente. Det gjorde verden enda mørkere. Og jeg fant ikke veien, hadde ikke noe holdepunkt, famlet rundt i blinde. Ikke så rent få ganger måtte du gripe tak i meg og støtte meg, dra meg i sikkerhet fra det kalde vannet. Jeg begynte å fryse, og du måtte streve for å holde meg varm. Bål var uaktuelt. Vi hadde hverken fyr eller brennbart materiale.

Det ble så mørkt og stille og trykkende og kaldt og fremmed. Jeg trakk pusten og det skar i halsen. Det var nesten så jeg kjente at tyngdekraften beveget på seg, at det ble noe annet som holdt meg på bakken enn tidligere. At du ble holdt fast av noe annet. Det ble annerledes. Det ble varmere. Og lysere.

Når jeg kunne se igjen, var du borte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

The heading says it all…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde det bra med C i ettermiddag. Vi drakk kaffe med alt for mye sukker i og spiste sjokoladekake og snakket om alt vi ville snakke om. Og et par ting vi egentlig ikke ville snakke om, men som vi måtte snakke om likevel. Så fikk jeg en presang av ham, fordi det var lenge siden vi sist så hverandre. En cd.

Massive Attack: Collected.

Og jeg spurte hvordan han visste at jeg er inne i den verste MA-perioden jeg har hatt i livet akkurat nå. Og han ristet på hodet, la til et lite skuldertrekk og bare smilte. Selvfølgelig, den 6. sansen hans slo inn. Han hadde nok gjort det godt i det programmet på TV Norge som går om søndagene.

Han fikk i alle fall tankene mine vekk fra Bonnie & Clyde for en liten stund. Og når vi snakket om det, for det måtte vi jo, ja, da laget han avstand mellom meg og alt det vonde, bare ved å bruke ord. Han er flink med ord. En god venn, et bra menneske. Litt som en sol. Min egen personlige sol. Han gjør alltid dagene mine bedre, får alltid fram et smil, lærer meg å ikke være så negativ. Viser meg det positive i en hver situasjon, drar meg opp til overflaten igjen når jeg begynner å synke. Gull verdt.

C, jeg digger deg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag er jeg nesten lykkelig. Fortsatt litt høy på Bob Dylan fra i går. Fantastiske mannen…

Også tråkket jeg på Bonnie & Clyde  i går så filmen gikk i stykker. Og det var ikke meningen. Så mange pussige sammentreff. Det gjorde litt vondt, egentlig. Men jeg har vært alene før, jeg venner meg til det igjen.

I kveld skal jeg og bestevenn på café. Snakke litt, har en del cathing up to do… Det blir koselig. Jeg har ikke sett ham på altfor lenge, og akkurat nå trenger jeg vennene mine. Jeg gleder meg. Han har en egen evne til å få meg til å føle meg bra bare ved å smile litt. Han er et deilig menneske. Så kan vi sitte der sammen og diskutere, og hate litt sammen. Være litt skuffet over mennesker sammen, dele samme overraskelse og sårhet over enkelte som ikke tar vare på ting.

Jaaa.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende